Blogg

Ting blir vansklige

Jeg vet ikke hva jeg føler akkuratt nå. Det er så vansklig å sette fingen på alt. Jeg mista meg selv igjen for noen uker siden, jeg var så svak at jeg skadet meg selv igjen. Var på en måte godt, men det gjore meg samtidig så redd. Jeg er redd for at vennene mine skal se hvor svak jeg er, eller familien min. Det begynner og bli varmere ute, noe som skremmer meg. Snart sommer, hva skal jeg gjøre da? 

Jeg er forvirret, jeg er så redd..

selvmords tankene

Et tema jeg ikke har nevt noe om, noe som kansje er gankse vondt å snakke om å noe jeg nesten ikke har forteldt til noen. Selvmordstanker. 
I sommer var jeg så sliten, jeg såg ikke lyst på noe, jeg var sliten, og lei av og late som at alt var okei. Jeg såg ikke lengre på en ny dag som en
ny start, men en ny dag som en ny jævla utfordring. Jeg orket ikke, jeg ville ikke. jeg hadde allerede hatt et lite forsøk. Får å sette meg selv på prøve.
Jeg var i robua til en venninde, å følte meg helt jævli, jeg var der alene, ventet på at hun skulle komme. Jeg letet i skapene får jeg var så i fra meg.
Jeg fant mange esker med tabeletter som tilhørte hennes far, som har en uvanlig sykdom, så jeg tenkte dette sikkert var sterke saker. Jeg peiste innpå.
tok en god del. Jeg begynnte å skjelve å var livredd men det kom rett opp igjen. Jeg var redd og dårlig resten av dagen, ante ikke hva jeg skulle gjøre.
Men jeg tørte ikke prøve igjen, jeg var for pysete.

Andre gang skrev jeg et brev, et til søskene mine,vennene mine og foreldrene mine. Jeg ville ikke at noen skulle bli lei seg. Jeg skrev tdelig i brevet at dette
var det beste for alle og at ingen måtte felle en tåre for meg. Jeg skrev også at begravelsen min skulle ikke være trist, men en fest. jeg var klar, dette var enden.
Det føltes godt, godt å være ferdig med alt stress. Jeg var redd, jeg tenkte at jeg skulle sleppe og måtte være syk videre. Men når jeg kom så langt å skulle ende det
så feiget jeg ut. jeg var så feig. Jeg var skuffet over meg selv, men likevell lettet.

Når jeg tenker tilbake så kjenner jeg at jeg er glad jeg er her. Og at jeg har blitt mye sterkere etter denne hendelsen.

Hva er dine tanker rundt dette temaet? 






Jeg er redd

Panikken tar overhand. Jeg vet ikke hvem jeg skal stole på en gang. Er ikke alltid jeg vet hva jeg er redd for, jeg er bare redd. Jeg klarer ikke være alene i mørket, men elsker være alene? 
Jeg elsker å gå tur, men klarer ikke være ute når solen er borte. Jeg er redd for å miste noen,eller å miste meg selv igjen.. Jeg er redd for å legge på meg..

Dagen går, å nå går ting ikke på frem, føler meg bare værre og værre. Jeg er så sliten.. Jeg orker ingenting, når jeg sitter på skolen blir jeg sliten etter 20 minutt. Jeg må anstrenge meg så sykt
bare får å holde ut en skoledag. Jeg vil bare sove, men klarer ikke. Må holde meg i bevegelse, trene litt. Jeg vil bare alt det vonde skal ende..

 neste uke skal jeg ta bilder til dere, hva vil dere at bilde serien skal handle om? 

Mitt forhold til mat

Som jeg har fortalt har jeg en spiseforstyrrelse. Nå ser jeg ikke så mye på det som et problem lengre, synest absulutt ikke at jeg har et anstrenget forhold til mat. 
Jeg spiser sunt, men jeg spiser. Jeg er personlig veldig glad i mat, men etter jeg ble syk liker jeg ikke så mye lengre. Jeg er ikke så glad i pasta(elsket det før), potet,
rødt kjøtt,brus,pomesfrites,nachos and you nameit. Jeg har også en uvane som gjør at jeg er veldig opptatt av og ha en bit igjen på tallerkenen, rart ikke sant?  

Når det kommer til vekt. Dette er kansje forsatt et veldig sårt punkt. Jeg blir alltid veldig depprimert når jeg går opp i vekt. Jeg prøver så godt jeg kan og trene, men etter
jeg fikk kjæreste så prøver jeg og tilbringe mest mulig tid me han, osv, men har nå gått inn for og bli like bra trent som jeg var for et år siden, bare at nå skal jeg spise også.
Jeg får ofte kommentearer på at jeg ikke spiser eller at jeg spiser lite. Men jeg hater og bli presset. Vil folk presser meg til og spise så springer jeg og spyr det opp igjen etterpå
fordi jeg blir så forbannet.

Jeg har jo lyst å bli tynnere, men nå klarer jeg bare ikke å gå ned lengre.. jeg vet ikke hva som har sjedd.. føler på en måte det er bra at jeg har blitt friskere, men jeg føler også
jeg har sviktet drømmen om å få en drømmekropp. jeg har så lyst å få drømme ben, tynne lange ben. Jeg vil spise, men jeg vil bli tynn! jeg spiser lite,jeg trener, hvorfor ser jeg ikke bra ut???

Viss det i det hele tatt er noen som leser innleggene mine forstår jeg at det kansje er kjedelig å lese en blogg uten å vite hvordan personen ser ut, men hvem vet? kansje jeg kommer ut med hvem
jeg er viss jeg får mye positiv respons og får en del lesere. Så plis kommenter hva dere synest!  


tips til alle som prøver og spise sunnere! lag det fint til! så mye gøyere og spise det da! jeg personlig elsker og lage mat! eksprimenter med frukt,nøtter,havregryn osv,
så finner dere sikkert noe som faller dere i smak! et forbilde for meg når det gjelder mat,trening,kropp er fotballfrue! definitivt, hun jeg har lånt bildet av. have a nice day!! ♥





savner å være ei lita jente

Husker så godt når jeg var 4, når jeg bodde på en gård med familien min. Det var ikke vi som eigde gården, men likevell fikk jeg ta stor del av den. Da var kansje min største bekymring og miste noen av dyrene på gården. Alt var så fint! Jeg kunne gå i kjoler hele sommeren. Jeg hadde værdens beste lillesøster, hun var den lille skatten som jeg kunne passe på. likevel om jeg bare var 2 år når hu ble født. Heldigvis fikk jeg bli storesøster når jeg var litt eldre også. Jeg hadde god selvtilitt, jeg fikk skryt av engel håret mitt nesten hver bidige dag. Alle rundt meg fikk meg til og føle meg som en prinsesse. Jeg savner og tro på tannfeen, jeg savner og tro på julenissen,påskeharen og alt. Jeg husker godt når jeg var kansje 5-6 år, jeg var med bestefar på en basar, så spørde di om noen hadde en sang me sko synga høyt. Så rakk eg opp den lille handen min og sa "i min båt" (ellerno) den sangen hadde ingen hørt så jeg ble bedt om å komme opp og synge den. Jeg gikk opp i en fin kjole jeg selv hadde valgt ut og fikk en mikrofon og sang til alle. Jeg fikk stor applaus og alle kom bort og snakket til meg etterpå. Jeg følte meg flink, jeg var glad og smilte fra munnen til øret.

Når jeg var liten så smilte jeg ALLTID. jeg var alltid glad. Jeg var også veldig sta, men så bortsjemt som jeg var fikk jeg som regel viljen min. Jeg var også familiens funnybunny, jeg fikk alltid alle til og le, og jeg var også engelen som passet på at alle hadde det bra. Viss noen var lei seg så var jeg alltid bestemt over at jeg skulle snu humøret deres. Jeg savner besteforeldrene mine. en dom dom dom sykdom kreft har takk knekken på mine kjæreste besteforeldre.. farmor fikk jeg aldri møtt.. synest det er så uretferdig siden de var unge og hadde forsatt mye mer å oppleve.. Jeg synset selv jeg er ganske heldig så har unge foreldre. Håper så inderlig at en dag så får jeg barn som kan ha en fin oppvekst med sin besteforeldre! 

Ja, jeg savner bare å være liten. Jeg savner og ikke føle meg så nedfor hele tiden. Jeg savner å klare å smile hele tiden, å ha lite krav og ha null bekymringer. Flere som savner og være liten?

// weheartit, dette er ikke mitt bilde

ett liv med 3 psykiske diagnoser

Haha hør her. Dette innlegget jeg poster nå har jeg sånn cirka postet på en annen blogg. Får dere sjønner jeg glemte passordet på den gamle.. dumme meg! 
Når dere leser dette innlegget vil jeg at dere skal vite at jeg er ikke en person som dere kansje tror, at jeg går rundt, syter, aldri smiler, aldri ler eller forteller vitser.
becuse i´m actually the worlds funnyest. tuller. Men ja, jeg er forsatt en sånn halveis normal tennåring,trener, shopper, går ut av og til og ja. Dere sjønner vell? 

Men jaa, nokk snikk snakk. Som jeg fortaldte i forje innlegg så sliter jeg med, psykisk angst,deppresjon og spiseforstyrrelse. Grunnen til dette er av forsjellige grunner. 
Kjærlighet,venner,usikkerhet, og arv. Jeg ønsker ikke og fortelle hvordan alt kom. Men jeg skal skrive litt om vær diagnose her.

Spiseforstyrrelsen  
"Jeg er ikke sulten, jeg har spist, jeg skal ut med jente å spise senere"  Noen typiske unsjuldninger jeg kom med til forelderene mine hver dag. høsten 2011begynnte marerittet for meg. 
Jeg følte meg ikke bra nokk på noen måte. Jeg hadde kjærlighetssorg og ville gjøre alt for å være bra nokk etter å blitt valgt bort for noen andre. Jeg begynnte å kaste opp, å spise mindre.
Og etter hvert så fikk jeg meg kjæreste. Jeg ville gi han det beste så jeg bestemmte meg for å gjøre alt for å få en bra kropp. Dette var ganske vansklig for meg, for jeg hadde slitt med problem
rundt kroppen min helt siden jeg kom i puberteten siden jeg da la på meg så pass mye. Jeg kom sent i puberteten og var veldig liten og tynn. Og putslig fikk jeg former,pupper,fett,ble høyrere 
og dette tok jeg desverre ikke så positivt. Når det ble slutt med kjæresten ble ting enda værreJeg spydde mer, spise mindre. Men ingenting hjalp, jeg ble ikke tynnere.
Folk begynnte å bli bekymret men jeg var helt sikker selv at jeg ikke hadde noe problem.
Tiden gikk, ting ble værre og vennene mine ble veldig bekymret. Jeg ble sendt på helsestasjonen og etter mye kamp og gråting ble det til at jeg måtte gå 
på samtaler, i begynnelsen var det helt forderdelig og var sint hver gang. Etter hvert ble det bedre og jeg åpnet meg mer, helt til en dag ble damen jeg snakket med så begymret at jeg fikk besjed om
at hun skulle ringe til mamma. Da ble jeg sint, lei meg og veldig frustert. Det jeg ikke viste var at mamma viste alt allerede fordi en venninde hadde ringt henne. Ting ble tyngre, mamma passet på når jeg gikk på badet, jeg måtte bli sittende med bordet til jeg hadde spist opp. Og ja, det var rett og slett jævlig. Ting har blitt bedre, jeg spiser nå, jeg holder vekta mi. Jeg er ikke så syk lengre, jeg spiser og jeg har sluttet og spy. Men ting ligger litt igjen, men det er ikke stort!  Nå er høyden min 164 og vekten min er 45. 

Deppresjon og Selvskading
Dette er en lidelese jeg har hatt hele veien sammen med spiseforstyrrelsen. Dette har gått ganske tungt inn på meg. Problemene mine har gått over til mye selvskading. Jeg har drevet mye med kutting på armer og lår. Dette gjor at det var vansklig og vise seg i gymmen,i shorts å tshorte å sove hos andre var også ganske tungvindt. Jeg var ganske flink og å skjule det, men var desverre i perioder folk merket det. Når jeg var ute så tenkte jeg ikke over at jeg kledde av meg jakken, eller på treningssenter osv. Så til slutt fant jeg ut at jeg ikkje kunne skjule det helt. Jeg fikk meg kjæreste slutten av sommeren 2012. Han snudde livet på hode for meg, etter vi ble sammen har ting blitt mye bedre. Når han først merket kutta så var jeg veldig nervøs,men han tok det fint og har vært veldig hjelsom. Nå har jeg klart meg uten å kutte meg så og si siden desember. Noe jeg er veldig stolt over. Noe som er veldig vansklig er å se alle vennene mine smile å le, å jeg prøver og være like glad men at det ikke går, og vite at jeg bare faker. Jeg er ofte slakk og sliten. Og savner veldig personer jeg var før alt dette. 

Psykisk Angst
Sikkert ikke så mange som vet hva dette er. Angst er når man er redd for mye, eller for spessielle ting. sikkert mange som har en angst for noe. Psykisk angst derimot er en diagnose jeg fikk nylig, fikk diagnosen bekreftet i November tror jeg(?) Innimellom får jeg en type anfall. Jeg forsvinner, skjelver,rister, får ikke puste, og det ligner mye på et sjokk anfall. Dette får jeg ofte på kveldene og har også fått dette etter jeg har våknet opp til mareritt. Når desse anfalla kommer får jeg rett slett ikke kontroll over kroppen min. 

Alt i alt er jeg kansje psykisk syk, men jeg er på god vei ut av dette. Jeg blir friskere for hver dag som går. Jeg kommer til og skrive om prossessen og håper det er noen som vil følge meg. Hadde blitt glad om noen hadde delt innlegget. Viss noen vil dele en egen historie kan dere sende den til figther-blogg@hotmail.com / husk å skriv om dere vil vere anonyme eller ikke. 

 

welcome to my diary

Dette er min første "denne type blogg" nå tenker dere sikkert, hva er dette for en type blogg? Men det kommer vi tilbake til. Jeg er en jente på 16 år(96) model, so turning soon seventeen. 
Dette er en blogg hvor jeg skal få ut følelsene mine, fortelle dere historien min. Og viss noen er intressert så kommer jeg til og dele andre sine historer etter hvert. Jeg velger og holde bloggen anonym, me tanke på at jeg er for pysete rett og slett, jeg liker virkelig ikke at folk skal se på meg og tenke, der er hu syke, hun er så svak. Å ja, i det hele tatt stygge blikk. Med tanke på jobb i nermere fremtid tenker jeg at dette kansje blir like så grett og holde for meg selv. 

Kansje mange synst det er kjedelig og lese en blogg som er anonym. Mindre bilder, ingen videoer. Og det er jeg enig i kan bli kjedelig. Men slapp av, kommer bilder, kansje outfitts også. Bare ikke fjeset mitt. 
Får se.

Some facts 
Skriver noen små fakta så dere kan få et innblikk i hva person jeg er.  

♥ Jeg har en kjæreste som er noen år eldre en meg. 
♥ Jeg går på vidergående.
♥ Jeg elsker og trene!
♥ Jeg har diagnosene psykisk angst,deppresjon og spiseforstyrrelse dette forteller jeg mer om i neste innlegg. 

Hadde blitt glad for kommentarer og om dere hadde delt innlegget på facebook. 

 




Design av:


  • INGVILD AASHEIM
  • hits